Kommer man over sånt - vil man det,eller........

En sommerdag i 2005 våknet jeg tidlig på morgenen,kl.04.38.Jeg tenkte at det var sønnen min som kom hjem,og trygg på at han var kommet hjem sovnet jeg igjen,for så å bli vekket igjen av en telefon fra Haukeland Sykehus.Det gjalt min sønn som hadde vært utsatt for en alvorlig ulykke.Politiet var i dette øyeblikk for å hente faren hans inn fra nordsjøen.Faren hans ? sønnen min hadde ikke sett sin far etter fylte 6 år ! Hvor alvorligt var dette egentlig ? Svaret var : det er meget alvorligt,han lever,men han er kritisk og ustabil,man vet ikke utfallet av dette,men det ser ikke lyst ut.Hvor lang tid trenger du på å komme hit ? Det var beskjeden fra sykehuset.Tusen tanker raste gjennom hodet,så jeg måtte koble ut for å koble inn.Jeg måtte ta meg av alt det praktiske,ringe mine foreldre - og takk til dem - de blei med opp på sykehuset.Jeg måtte vekke søsteren hans,skulle jeg ta henne med meg ? Jeg bestemte meg for å ta henne med,det beste valget jeg kunne ha gjort.Hvordan kunne jeg være så hjerteløs og ikke ta henne med,for så å komme hjem å fortelle henne at broren hennes var blitt død og kom aldri mer hjem.Jeg kunne ikke gjøre det mot henne.

På turen opp til sykehuset tenkte jeg på kvelden før.Sønnen min og jeg,ja,flesteparten i familien har alltid delt en lidenskap for hestesport,så denne siste kvelden var han og jeg på travbanen,koste oss,spiste middag og spilte litt.Vi snakket om mange ting denne siste kvelden,bla var han veldig opptatt av fremtiden til ei lita jente som han er fadder på,hvordan det ville gå med henne.Foreldrene til jenta hadde ikke barnets beste i tankene alltid,og dette bekymret ham.Underveis,denne kvelden avtalte han med en kamerat at de skulle ta seg en tur til byn på nattåpent å shoppe litt og slappe av litt med en pils,dette gjorde at jeg tenkte på om han kunne ha vært beruset,men det virket ikke rett på meg,bla fordi at han sa at han skulle ta en tidlig kveld og han hadde avtale med meg og flere dagen etter.Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg for det,viste det seg,da alkotesten fra Gade viste 0.8promille.Så da vi kom hjem etter travbanen gikk han ned i leiligheten for å ordne seg og deretter til byn.Denne siste kvelden var ikke ett ord usagt mellom oss,alt var som det skulle være.Vi visste begge hva vi var for hverandre,vi er glad i hverandre og heldige oss,fikk vi vise det med ord og handling hver eneste dag,og vi likte hverandres selskap.Vi avsluttet denne hyggelige siste kvelden med "vi snakkes i morgen".Selv i dag vet jeg at det er ingenting jeg kunne gjort eller sagt mer og bedre.Og ikke han heller.Det er godt å tenke på nå.

"Alle" ventet på oss da vi ankom akuttmottaket.Det var rørende hvordan de tok seg av oss fra første stund.Sykehuspresten kom og han var sammen med oss helt til vi reiste hjem,en fantastisk mann.Legen kom og snakket med oss,min sønn var fremdeles i live,hjertet slo,men det var ikke lenger stort håp om at han ville klare seg.De hadde sluttet å prøve gjennopplivning.Det var bare å vente,vente,ja,det var ikke så lett.Kl 08.25 denne morgenen blei min sønn ærklært død.Legen som prøvde å redde ham,var selv en ungdom på ca 30 år,og jeg kunne se på han,da han kom med budskapet at han tok dette tapet meget tungt.Jeg visste,da jeg såg inn i øynene hans,at han hadde gjort alt og mer i forsøket på å redde min livet til min sønn.

Det var en trøst for meg å vite,da det i kjølevannet av denne ulykken blei rullet opp en skandaløst dårlig redningsaksjon.Alt som kunne gå galt gikk galt.Og avgjørende for utfallet i denne type ulykker,der bokstavlig talt sekundene teller.Jeg skal ikke ripe opp i denne meget dårlige aksjonen,men kan ta ett eksempel på hvor dårligt det hele var organisert :AMK sentralen fikk inn en mld om en mulig drukningsulykke kl 04.38,nøyaktig på det tidpunktet jeg hørte at sønnen min kom hjem.De sendte ut luftambulanse og ombord hadde de med en dykker.Da de kom frem til ulykkesstedet viste det seg at denne dykkeren ikke hadde med seg riktig utstyr og kunne derfor ikke gå i vannet å begynne søk.Det resulterte i at luftambulansen måtte vente på dykkere fra brannvesenet som tok ytterligere 9 min.Det er grusomt for meg å tenke på at etter denne tafatte opptreden av redningstjenesten,blei min sønn funnet - fire meter ut i vannet - og på en og enhalv meters dyp.Slike eksempel går igjen og igjen under hele den såkalte redningsaksjonen.Hadde dykkeren hoppet i vannet,med eller uten dykkerdrakt,der vitnene pekte ut,hadde han sansynligvis tråkket på min sønn.Hjertet mitt krymper seg fremdeles bare ved disse tankene.

Vi fikk ikke komme inn å se sønnen min med en gang,venting igjen,han skulle stelles og ordnes først,så kunne vi få se ham.Da jeg kom inn i rommet der han låg,kunne bare en ting vært verre for meg enn det jeg fikk se,at han hadde åpnet øynene sine og sett på meg - og ikke visst hvem jeg var.Vi fikk være der inne,en og en eller alle samtidig,etter behov hos hver enkelt.Sykehuspresten holdt en liten "gudstjeneste" og da var heldigvis bare foreldrene mine,min datter og jeg tilstede i rommet,det var bare for oss.

Da det blei på tide å reise derifra,begynte jeg å tenke på hvordan i all verden jeg skulle klare å reise meg fra stolen å gå bort til døren og for ikke å snakke om ut av sykehuset og hjem,uten å kunne ta ham med meg.Ett øyeblikk var det en helt uoverkommelig oppgave for meg.Men mens jeg satt å tenkte på dette,hørte jeg en klar "stemme" i hodet som sa : kom igjen mamma,så går vi.De ordene fikk meg opp og ut.Seinere kunne min far fortelle ( til andre ) uavhengig av meg at han hadde hørt akkurat det samme : kom igjen besten,så går vi.Da vi var på vei ut,snudde søsteren hans seg plutselig og ville gå tilbake til sin bror,det var noe viktig hun hadde glemt.Jeg spurte om hun ville gå inn aleine,så skulle jeg vente utenfor,men hun ville ha meg med inn.Der inne snakket hun til broren sin,det var en rørende stund og ord og stemning vil jeg aldri glemme.Da hun hadde snakket og forsikret seg ferdig,såg hun på meg og sa at nå kan vi gå,hun hadde tatt et meget følelsesladet og verdig farvel med broren sin.Hun var 7 år.

Vi var alle lamslåtte og i sjokk.hva nå ? Da jeg kom hjem til meg selv var alt på en måte som før,samtidig som alt var forandret,Fra den ene dagen til den neste.Jeg visste at fremover hadde jeg en tung mental jobb foran meg,dører å lukke og avslutninger å gjøre,alle like umenneskeligt tunge.Det var sønnen min,dette som skulle avsluttes.

Jeg var vandt med at han var vekke,han jobbet i Nordsjøen,så de første dagene etterpå var det for meg oppe i hodet mitt,og søsteren hans sitt ,på jobb han var.Klærene hans blei vasket og lagt pent inn i skapet hans.Sengen hans blei byttet på,slik han likte at det var når han kom hjem igjen.Han ringte alltid til meg,først da han var kommet ut på plattformen og trygt i lugar bare for å fortelle at turen ut hadde gått fint.Og så hver torsdag for å høre hvordan det gikk og ellers snakke om løst og fast.Men denne mandagen kom det ingen telefon og ikke torsdagen heller.To uker gikk,tid for ham å komme hjem og jeg ventet han inn døren hvert øyeblikk som helst,og det gjør jeg fremdeles.

En av de første dagene etter ulykken,da det var litt roligt i påvente av begravelse kom jeg inn på rommet hans og såg at playstasjonen sto på pause,han hadde tenkt å spille videre når han kom hjem.Det tok meg fem uker før jeg fikk meg til å slå den av.Først i fjor vår fikk jeg meg til å si opp abonnementet på mobilen hans,avslutte kontoer og andre slike praktiske ting som hele tiden har vært vanskeligt for meg å gjøre.Jeg tenkte at det kunne jo hende at....Sånne ting som å slå av en playstation er noe man gjør uten å tenke på det en gang,men etter en slik opplevelse blir selv den minste dagligdagse ting enormt vanskeligt å gjennomføre,for hver eneste slik liten ting er en avslutning - en avslutning som hele meg protesterer mot -jeg vil jo ikke avslutte noe !!

Jeg avtalte med sykehuspresten å ha en minnestund på sykehuset.Presten og jeg planla en nydelig og høytidelig stund som alle som var tilstede ville huske som en god opplevelse tiltross for det triste faktum som hadde fått oss dit.Jeg innviterte min sønns fire nærmeste venner ogmin sønns familie for å være med på denne stunden.Men av en eller annen uviss grunn påtok min sønns fetter seg den frihet å innvitere noen av sine venner som aldri har vært min sønns venner.Min sønn tok tvertimot avstand fra så og si alt denne "kompisgjengen" står for.Denne "kompisgjengen" har også en meget fientlig holdning til meg,da de vet godt hva jeg synest om dem.Og denne fientligheten mot meg skinte  tydelig igjennom ,selv i min sønns minnestund.De kom av nysgjerrighet og ingenting annet,de tok bilder av min sønn i kisten,og jeg følte det som et hån mot meg,min sønn og min familie at de i det hele tatt viste seg i en slik stund.Dette som skulle bli det aller siste minnet om sønnen min blei fulstendig ødelagt av at de var tilstede og jeg sleit med det i flere måneder etterpå.De kastet virkelig en mørk skygge over det hele,jeg blir fortvilet igjen nå når jeg tenker på det.Jeg hadde ikke innvitert dem,de var ikke en venn av min sønn.Det burde vært mer enn grunn god nok for å holde seg borte.Da lokket på kisten skulle legges på kunne de som ønsket det være med på det.Jeg selv kunne ikke få meg til å være i rommet,det blei for mye for meg å se det,men min far,min datter og min bror var med på det.Datteren min,barnet som hun var,brettet "dynen" godt omkring ham,slik hun alltid gjør med dem hun er glad i.En av disse "kompisene" var til og med frekk nok til å innvitere seg selv med på denne meget private stunden også.Nei,jeg kjenner fremdeles fortvilelse over at de menneskene var tilstede.

Min sønns nærmeste venner,derimot innkluderte jeg så godt jeg kunne i alt som skjedde.Jeg ville ikke at de skulle være overlatt til seg selv med sin sorg og sitt savn.De to aller nærmeste vennene hans var med å bar kisten og de var meget takknemlig for å få gjøre det.I den første tiden etterpå var det meg de søkte seg til for trøst og for fremdeles kjenne nærhet til han som var borte.Og det forstår jeg,men hvem skulle trøste meg ? Om noen skulle trøste meg,måtte det bli meg selv.Jeg var omgitt av andre i hele denne første tiden,de mente det bare godt,men mitt eneste ønske var å få være for meg selv,tenke, summe meg ,kjenne på det og finne ut av det som hadde skjedd.

Etterhvert som sjokket gikk over og sorgen og savnet har funnet sin egen plass i hjertet og har roet seg der kan jeg se at gode ting har også kommet ut av denne ufattelige tragedien.På mange måter er livet bedre enn før.Jeg har tatt et knalltøft oppgjør med livet mitt,og har lagt mye bak meg,faktisk veldig mye,men det jeg har fått tilbake er mye,mye bedre.Jeg har fått ro og fred i sjelen min.Jeg har fått en forståelse av at selv om dette har skjedd så har jeg ingen garanti for at det ikke kan skje igjen,like brått,brutalt og uventet - kanskje med meg selv ,og jeg prøver å leve etter denne forståelsen hver eneste dag.Jeg må godta det som har skjedd bare for å komme meg litt videre,men jeg kan aldri akseptere det.

Les innlegget mitt "Til minne",det skreiv jeg til han på hans 30 årsdag.Og det nederste bildet i innlegget "mye selskap på kirkegården i kveld" er bildet av han som jeg valgte på gravsteinen.Det er det eneste bildet av ham som fanger så fint opp personligheten hans,lys.lett.glad.opptimistisk med stor appetitt på livet.

                                                            Hilsen synskepeggy.

 

 

 

33 kommentarer

Pinkangel

02.02.2011 kl.22:28

Så trist tårene triller når jeg leser dette. Du er et godt menneske du Peggy. Og det å miste et barn må være forferdelig.Kan ikke forestille meg det en gang. Godt du har fine minner og en herlig datter.

Ha en fin kveld videre.

Allis

02.02.2011 kl.23:25

Dette var hjerteskjærende og lese. Den verste tragedien en mor kan oppleve. Kjenner igjen masse av det du skriver, det er som tatt ut av mitt liv, har ikke mistet barn , men vart enke som 35 åring, og defor kan eg si at eg kjenner meg godt igjen i flere ting du skriver om.

Mammahjertet mitt griner sammen med deg nå, sende deg en stor klem .

Ønsker dere en riktig fin kveld videre.

Iceman

03.02.2011 kl.00:10

Utrlig sterkt og rørende fortalt av deg som har opplevd det mødre frykter mest av alt---å miste ett barn.Tøfft av deg å dele dette du har opplevd med oss på bloggen din.En god klem til deg!

03.02.2011 kl.00:39

Sterk lesning... Takk for at du delte dette med oss. Jeg vet ikke mer å si... *klem*

Christina J. Wangberg

03.02.2011 kl.01:12

Å herregud for en historie. Mine tanker e hos dæ!

Ingeborg Gulla

03.02.2011 kl.01:18

sterkt.

TIDSF0RDRIV

03.02.2011 kl.01:18

Rørende, sykt :(

***

03.02.2011 kl.01:32

Takk for at du delte dette med oss. Vi trenger å lese slike livshistorier, vi som ikke aner hvordan det er.

bjarteogsidsel

03.02.2011 kl.07:39

Huff sååå trist, men fint å lese det du delte her. Du har opplevd alle foreldres mareritt, og eg kan knapt tenke meg sjokket og sorgen i en slik absurd situasjon som å miste sitt barn. Dessverre gikk alt feil i redningsaksjonene, og det må være vanskelig å leve med.Forferdelig!

At dere ikke fikk den verdige minnestunden dere hadde trengt sier litt om enkelte folk. Ingen respekt for sorgen deres. kan av og til undre meg over menneske sinnet og hjertet krymper seg for disse.

Takk for at du delte:-)

Inger J

03.02.2011 kl.08:46

Trist lesing!!

Som ingen helt kan sette seg inn i , men kan bare tenke seg hvordan det føles!!

Takk!!

Livet mitt som klarsynt.

03.02.2011 kl.08:55

Pinkangel:Dette var en gutt som var glad i livet og det viste seg i alt han sa og gjorde.Han fikk gjort mye,reist mye,opplevd mye,kanskje mer enn enkelte gjør gjennom et helt liv.Det er en trøst nå,og ikke minst at han alltid rørte ved alle han møtte på en positiv måte.Denne gutten har aldri blitt "glemt" av noen som kjente ham.Hilsen synskepeggy.

Livet mitt som klarsynt.

03.02.2011 kl.09:01

Inger J:Dette er en av de få ting i livet man må oppleve for å forstå.En god ting som har kommet ut av dette er at absolutt ingenting kan ramme meg mer.Man blir fryktløs,man har ingenting å tape på noe som helst,da det største tapet har man allerede hatt.Denne fryktløsheten prøver jeg også å bruke ut til andre på en positiv måte,og har gjort det mange ganger og vil gjøre det igjen.Hilsen synskepeggy.

Livet mitt som klarsynt.

03.02.2011 kl.09:11

bjarteogsidsel:Man overlever selv dette,enda man tror at man ikke gjør det.Redningsaksjonen var en katastrofe fra a til å.For å kunne leve videre med det måtte jeg bare bestemme meg for at det var slik det skulle gå,uavhengig av hvordan redningsaksjonen forløp seg.Noen av "karaktertrekkene" til "kompisgjengen" som kom i minnestunden er,null respekt for andre eller andres eiendom,på kanten av det kriminelle i omtrent alt de foretar seg,konger på haugen alle sammen og står bak en rekke voldsepisoder.I meget sterk kontrast til det motsatte - som min sønn sto for.Det er godt å vite,men det tar dessverre ikke bort den negative stemningen de tok med seg til minnestunden der alt skulle være så perfekt som mulig.Hilsen synskepeggy.

Livet mitt som klarsynt.

03.02.2011 kl.09:18

***:Etter en slik erfaring blir man flinkere til å se enkeltsjebner.Bak hvert eneste dødsfall,være seg ulykker,krig,sykdom finnes det noen som sørger,jeg er blitt flinkere til å se tragediene til den enkelte som rammes.Og jeg er ikke aleine om å oppleve dette, slike tragedier skjer hver eneste dag.Men jeg tror fullt og fast at noen opplever dette og noen ikke, av meget gode grunner.Hilsen synskepeggy.

Livet mitt som klarsynt.

03.02.2011 kl.09:19

Christina J. Wangberg:Takk så mye for det.Hilsen synskepeggy.

Livet mitt som klarsynt.

03.02.2011 kl.09:21

Iceman:Ja,en sterk historie som man lever videre med resten av livet.Noen sa at tiden leger alle sår,det stemmer ikke.Hilsen synskepeggy.

03.02.2011 kl.09:25

Hva du har måtte gå igjenom som mor,og miste et barn på en slik tragisk måte,Jeg skjønner godt at det er har vært vanskelig når redningsaksjonen gikk så galt som det gjorde.Alikavel sier jeg ofte AT VED MOTGANG GJØR OSS STERK.Noe igjenom dine innlegg viser netopp det.Ps jeg har startet med meditasjon noe som viser seg og være til god hjelp,takk for gode råd.

Livet mitt som klarsynt.

03.02.2011 kl.09:37

Allis:Takk så mye,og jeg er lei meg for ditt tap også.Jeg er en slik person som lett kan se bak inntrykk og signaler man gir ut til andre.Og sorg er ganske merkelig (som mange andre naturlige instinkter). Tilsynelatende ser det ut for at man reagerer og sørger forskjellig,hver og en reagerer forskjellig.Men når man beveger seg inn i det underbevisste finner man at alle reagerer på samme måte reint instinktivt.Det er når man skal formidle det ut til andre at forskjellene viser seg utifra hvilken person man er og signaler man gir til omgivelsene.Det er da man tror at alle sørger på hver sin måte,individuellt,ikke mer eller mindre,bare forskjellig.Det gjør man ikke,det er måten man velger å vise sorg til omgivelsene som utgjør forskjellene,ikke selve sorgen.Hilsen synskepeggy.

Livet mitt som klarsynt.

03.02.2011 kl.09:42

Anonym:Når man tror at dette kan man ikke overleve selv,men gjør det,forandrer alt seg,man blir sterkere,man blir fryktløs og man blir mer opptatt av at alle skal leve et så godt liv som mulig og man prøver å bidra til det,og man forstår at det er akkurat det som er meningen med livet.Så flott at rådene mine er til hjelp for deg.Hilsen synskepeggy.

Inger J

03.02.2011 kl.10:30

Ja det tror jeg helt sikkert at alt det vonde man opplever selv, kan brukes til og gi andre hjelp.

Det vet jeg med meg selv, at med ting jeg har opplevd selv IRL med diverse, så har jeg flere ganger blitt spurt om råd om hvordan jeg kom meg gjennom ting, og om jeg kan hjelpe dem i en periode i livet der de sliter på samme måte.

Man føler en indre ro og glede, når man ser at man kan hjelpe andre, selv om man sliter med sorg, sjokk, eller hva man har opplevd.

fivrel

03.02.2011 kl.11:38

Dette var trist og vondt å lese. Det er det verste som kan skje å miste et barn. Takk for at du delte det med oss! Sender en god klem :)

Marit Skree

03.02.2011 kl.11:51

Rørende å lese...

FruGjerdrum

03.02.2011 kl.14:28

Nå griner jeg ......Stakkars dere....Flott at du ville dele dette med oss....det hjelper nok deg litt videre i sorgen , og vi kjenner deg litt bedre.....Take care!

Livet mitt som klarsynt.

03.02.2011 kl.16:36

FruGjerdrum:Takk så mye.Jeg synest det var på tide å fortelle noen par sannheter om meg selv nå som jeg har blitt beskyldt for å være en bløff,løgner,tyv og svindler av noen tre - fire - fem "damer" i lengre tid og det er ikke måte på hvilke skritt de har gått til i forsøk på å overbevise alle dere andre om dette.Det kommer flere historier om meg og mitt liv,først og fremst fordi at jeg ønsker at man forstår at i min verden er det ikke mulig å være noe av det som jeg er blitt beskyldt for å være,det er rett og slett ikke mulig,da det strider mot alt hva jeg er,står for og ikke minst velger å bruke tiden min på.Ha en fin dag,og takk så mye igjen.Hilsen synskepeggy.

Irene

04.02.2011 kl.00:00

Dette var tøff lesning. Er ydmyk og takknemmlig for at jeg har sluppet å oppleve noe slikt. Det må være en mammas værst tenkelige opplevelse. Godt du har gode minner og en fantastisk datter. Varme tanker fra Irene

Memoro

04.02.2011 kl.02:01

Dette var sterkt å lese! Det er vel alles største frykt her i livet, det å miste noen så alt for tidlig! Jeg har selv vært tilstede da en av mine nærmeste venner fikk en slik beskjed, og det er noe av det verste jeg har vært med på. Veien tilbake er nok helt grusom, men man må jo... Godt dere ikke hadde noe usagt og at du har de gode minnene med deg.

Merethe

04.02.2011 kl.11:35

Jeg gråter.... det må være det vondeste en mor kan oppleve. Ord er overflødige...

Lucet

04.02.2011 kl.17:38

Tårene mine trilte når jeg leste dette.. Må være det absolutt vondeste som kan skje.. Vi mistet nettopp en ung på 18 år i vår familie, og jeg ser hvor hardt det påvirker. Hva tror du det kan være at du hørte han komme hjem?

brittmo

05.02.2011 kl.12:18

Hei.

Så fint at du endelig klarer å sette ord på det du har opplevd. Det gjør faktisk godt å dele det med andre.

Ser det er mange likhetstrekk mellom din historie og min.

Du sier at hadde det skjedd, og det skjedd, så hadde gutten din vært hos deg i dag. De samme tankene gjør jeg meg om min gutt.

Men er ting så tilfeldige? Jeg tror alt i livet er nøye tilmålt, også vår tid.

Jeg tror at alt vi opplever i livet, det bestemte vi før vi ble født at vi skulle oppleve. Så hvorfor velger vi da å miste et barn, spør sikkert noen seg om. Det er fordi vi skal lære av det. Vi skal bli bedre.

Selv om kroppen vår dør, så lever sjelen vår videre.

Mange som dør får et forvarsel. Det gjorde også min gutt. Han snakket om ting vi ikke skjønte noe av, før ulykken. Og etter ulykken var han igjen her, sjelen hans. Han trengte hjelp for å komme over på den andre siden. Mediumet jeg snakket med kunne fortelle i detaljer hva som hadde skjedd med gutten min, Han sa ting som ingen kunne vite. Det siste sønnen min gjorde før han slapp taket, var å sende et stort hjerte til meg. Og etter det har hjertet vært et symbol. Når jeg ser et hjerte vet jeg at John er der med meg. Noen ganger kommer det i dampen i vinduet når jeg tørker klær for eksempel. Og det gir ro.

Uansett hvor mange år det går, vi kommer aldri over tapet. Vi lærer bare å leve med det.

Livet mitt som klarsynt.

05.02.2011 kl.16:43

brittmo:Du har helt rett,jeg tror også på det du sier her og at man får varsler på forhånd.I de seks - syv siste ukene sa sønnen min mye som jeg ikke helt forsto da han sa det.Hver gang han sa noe pleide jeg å svare at selvfølgelig,men hvorfor sier du dette nå.Og svaret hans var alltid,det er godt å være sikker.Det var som om han måtte forsikre seg om at jeg forsto hva han ønsket av meg videre.

Sønnen min har kommet til meg mange ganger med mange forskjellige budskap.Han har sagt til meg at han er klar til å gå videre til et nytt liv.Han fortalte at denne gangen skulle han komme som jente og han sa at han skulle leve et helt liv.Han sa at når det skjedde ville jeg vite det og det ville være greit for meg.Han sa at dette jentebarnet skulle jeg på en eller annen måte få og ha kontakt med slik at jeg fikk følge det et stykke på vei i livet.

Redningsaksjonen slik den forløp seg gir ingen mening,fornuft eller logikk,untatt om man tenker at det var slik det skulle gå uavhengig av omstendighetene rundt,da forstår jeg alt.

Sønnen min har vist meg nøyaktig hva som skjedde med ham og hvordan det skjedde.Han viste meg også at han hadde valget om å komme tilbake hit ganske lenge,han sa at det var derfor det gikk så lang tid (mange timer) fra ulykken skjedde til han blei erklært død.Han valgte å gå videre og da han viste meg grunnen for avgjørelsen er jeg enig med ham i valget han tok.Han har vært med meg hele tiden etter,han har vist meg vei der jeg selv ikke trodde at det var noen og i mange flere ting enn sorgen.Nærværet hans er alltid meget sterkt.Jeg har utallige gode øyeblikk å huske og se tilbake på,både før hans død og etterpå.

Tiltross for denne ufattelige tragedien,føler jeg meg på mange måter heldig også.Jeg våknet den morgenen av at han kom hjem,det var hans lyder jeg hørte.Og jeg har aldri etterpå hatt følelsen av at han har forlatt huset eller oss igjen.Jeg vet at fordi han lot meg merke at han kom hjem,ville han også latt meg merke om han blei borte igjen.Det har aldri skjedd og det er en god tanke.

Du har også rett i at sorgen og savnet blir hos oss livet ut,det skjer fremdeles at jeg blir helt overmannet av sorg og fortvilelse,men når sorgen og savnet blir gjemt i hjertet og blir en del av den man er, så får man også en visshet.Man bare vet og den vissheten gir stor trygghet,fred og forsoning med det som har skjedd.

Takk så mye,brittmo. Hilsen synskepeggy.

brittmo

05.02.2011 kl.20:03

Når en slik tragedie rammer en tenker en på mye rart,og man vil vel alltid lete etter en grunn.

Jeg kommer all min dag til å lure på hvorfor det var et tog som tok John. Og hvorfor ble han ikke mer ødelagt enn han ble. Han fikk jo bare noen få skrubbsår.. Toget traff han slik at han døde momentant etter slag i hodet, men han var ikke ødelagt. Hvorfor? Var det for å skåne meg? Til og med klærne hans som han hadde på seg var like hele, selv om han ble slengt mange meter bortover.

Jeg regner med jeg vil få svar den dagen jeg selv går over. Jeg sitter med så mange spørsmål, og har mange ganger prøvd å snakke med medium for å få svar, men hver gang syns jeg at svarene er så generelle at jeg bare tviler. Jeg kjenner min sønn så godt at jeg vet han ville gitt meg bevis.

Derfor kunne jeg tenkt meg å snakke med Lisa Williams eller Colin Fry. De to er meget dyktige.

Syns du er heldig som har evnen du har til å ha den kontakten du har med din gutt.

Karina

03.10.2011 kl.18:27

Uff, jeg hadde håpet på å få lese en god slutt på dette...tårene trillet nedover kinnene her. Mistet selv bestefaren min ''beste'' i Mars i år veldig veldig brått og helt uventet, noe som jeg aldri vil glemme fordi jeg savner ham hver eneste dag! Noe av det vondeste for meg var at jeg faktisk hadde drømt samme morgen at jeg fikk høre at han hadde havnet på sykehus, og jeg følte meg syk og var i dårlig form kvelden før.

Gid jeg visste mer enn jeg gjorde, for jeg har vanskelig for å tro at det er noe mer, selv om jeg stadig ber ham om å passe på mormor. Tenk så fint det ville vært å få den tryggheten å vite at han er rett her, selv om jeg verken klarer å se, høre eller føle ham! ..

Livet mitt som klarsynt.

03.10.2011 kl.20:38

Karina:Takk så mye for denne flotte kommentaren.

Dette er en fryktelig trist historie,ja,og nå som jeg leste den selv,gikk den virkelig inn på meg - igjen,selv om hverdagen i grunnen er grei nå,så er det ting og tider som er vanskeligere enn andre.Og sånn skal det være.

Det er veldig trist å høre om bestefaren din,vi som opplever slike traumer er på en måte i sjokk i flere år.Det er vanskelig å akseptere at noe slikt kan skje - så endelig slutt som død er, på så kort tid.Samtidig så lærer man mye også av slike erfaringer,livsvisdom som mange ikke får.Så på mange måter blir man fratatt noe dyrebart som blir erstattet av noe annet dyrebart,samtidig som man vet at den/de som er borte aldri forlater oss.De slutter ikke plutselig å bry seg om oss,være glad i oss og passe på oss,bare fordi at de dør,de bare må gjøre det på en annen måte enn før - og det gjør de også.

Det at du ikke kan se,høre eller føle bestefaren din betyr ikke at han ikke er like i nærheten,han er hos dere alle like fort som tanken,og det vil han fortsette med,ikke tvil på det.

Ha en fin kveld.Hilsen synskepeggy.

cuskima

30.01.2014 kl.21:37

vakker og utrolig historie

vakkert dokumentert og beskrevet av en mamma som elsket sitt sønn <3

Det er så mye mer mellom himmel og jord og man KAN komme seg etter forferdelige tap.

Livet er ikkje hvordan du har det,men hvordan du tar det.

Eg har ikkje mistet et barn,men foreldre,forlovede,venner så eg vet litt om hva eg sier

<3

Skriv en ny kommentar

Livet mitt som klarsynt.

Livet mitt som klarsynt.

54, Bergen

Jeg er klarsynt og har vært klarsynt hele livet.Jeg har en stor lidenskap for det åndelige og lever hver dag i takt med min egen åndelighet og i mitt eget tempo.Jeg er svært kritisk til det kommersielle alternative miljøet og mener at det alternative miljøet i alt for stor grad bidrar til at man får oppfatning av at åndelighet,klarsyn,healing og alt annet innen det åndelige er uoppnåelig for alle andre enn dem selv - det er det ikke,det er tilgjengelig for alle og det er helt gratis.Jeg håper at denne bloggen og mine erfaringer kan bidra til å lette litt på det mystiske sløret og at flere finner sin egen åndelighet og tar det store steget mot å våge å leve i den på sine egne betingelser og bare dem.Ett av mine mange motto i livet er det faktum at en person kan gjøre mye,en stor forskjell,hele forskjellen faktisk i en gitt situasjon og alle slike situasjoner må ønskes velkommen som det de er - gaver.Historien som fremdeles følger meg hver dag er historien om jenta,presten og sjøstjernen.Den enkle filosofien er så lett å følge og så sann. Ellers er jeg svært samfunnsengasjert,er interessert i det aller meste som skjer i verden og har en bestemt mening om mangt og mye. Hilsen synskepeggy.

Kategorier

Arkiv

hits