Hva ville du ha gjort ?

For noen dager siden,da jeg var på vei hjem fra nattevakt,traff jeg tilfeldig en bekjent som jeg ikke har sett eller hørt fra på mange år.Vi kom til at det må være minst 13 år siden sist vi snakket sammen.Vi var gode venner før,men det skjedde med oss som med mange andre,at man får andre prioriteringer og andre interesser og da blir det også naturlig at det blir mindre kontakt og noen ganger,etterhvert ikke kontakt i det hele tatt.Iallefall,jeg traff henne på vei hjem fra jobb,jeg var trøtt etter en lang nattevakt og dessuten var jeg seinere enn vanlig,så jeg ønsket egentlig bare å komme meg hjem å sove.Men av en eller annen grunn endet vi opp med å gå for å ta oss en kopp kaffi og prate litt.

Hun hadde mye å fortelle om seg selv,sitt liv og om sin familie som hun forøvrig var meget bekymret for.Hun fortalte at hun var uhelbredelig syk,hadde vært syk lenge og hadde nylig fått beskjed om at hun bare hadde kort tid igjen å leve.Hun snakket om hva hun ville gjøre i den siste tiden,sine prioriteringer,hva som var viktig for henne og om hvordan hun ville omgås andre mennesker og sin familie.Hun snakket og snakket og det slo meg hvor forskjellige vi to var.Jeg forsto at hun ikke visste noe om hva som har skjedd med meg og min familie i de fem - seks siste årene og jeg bestemte meg for å ikke fortelle henne noe om det heller.Det passet rett og slett ikke inn,mye fordi at forskjellen på oss ang.mange ting var så stor.Men jeg var forskrekket over hvordan hun ville bruke sine siste måneder som var helt motsatt av hva jeg ville gjort.Jeg har tenkt mye på dette tilfeldige møtet,det har gjort sterkt inntrykk på meg på flere måter.Jeg fikk meg ikke til å si noe om hva jeg mente om hennes prioriteringer,mest fordi,at om det virkelig var slik hun ønsket det så var det til beste for henne og dessuten ville jeg ikke forvirre henne,noe jeg følte at jeg ville gjøre om jeg begynte å snakke om hva jeg mente.

Er det virkelig slik at vi som har opplevd livsforandrende traumer og hendelser tenker og handler helt anderledes enn andre,de som ikke har opplevd slikt.Ikke bare tenker og er vi anderledes i en sånn situasjon,men i alt og alle hendelser og situasjoner ellers også.

Er det uvitenhet som gjør at man tenker så overfladisk selv i en så trist og tragisk situasjon som hun er i nå.Er det fordi at man ikke tillater seg selv å tenke og føle utover det materielle og det opplagte og det synlige.Jeg fikk ikke det til å stemme med det hun sa om døden og hennes overbevisninger,tanker og meninger om det å bli død og hva som skjer etterpå.

Om jeg skulle få en slik beskjed noen gang som hun har fått,vet jeg nøyaktig hva jeg ville prioritert og ønsket,og det kan oppsummeres i ett ord :Tilstedeværelse.I tanker,ord og handling.

                                                                                                              Hilsen synskepeggy.

 



 

8 kommentarer

Kristine

16.02.2011 kl.10:37

Jeg er enig med deg; Jeg ville valgt som deg. Forøvrig håper jeg at jeg også er slik til vanlig og ikke "plutselig" finner ut at jeg skal bli tilstede i mitt eget (og andres) liv. :0)

Men jo - det er rart at enkeltes største ønske før de dør er å pusse opp kjøkkenet, liksom...

Livet mitt som klarsynt.

16.02.2011 kl.10:58

Kristine:Det er vel i slike øyeblikk i livet man avslører hva som er viktig og kanskje man har vært så opptatt av den materielle komforten at man rett og slett ikke vet at der finnes andre alternativ og bedre for å ha et godt liv.Og kanskje man vet det,men at det blir for slitsomt å begynne å forandre leve og tenkesett i tillegg til at man sliter med alvorlig sykdom,en forandring krever mye mental jobb og jeg synest heller ikke at det er rett tid å begynne å jobbe med det når man føler at man "må".Jeg er forskrekket,ja,men for henne er det vel viktigest å ha det godt med seg selv,tro at det er det riktige fokus for å trives best mulig i den tiden som er igjen.Selv om jeg ikke er enig og gjerne ville fortalt det til henne,så kan jeg på en måte forstå henne også.Hilsen synskepeggy.

Katrine

16.02.2011 kl.11:37

Hei. Jeg lurer på om det er tjenester du tilbyr, om du tar penger for å "se"? Jeg har noen ting som plager meg som jeg gjerne skulle fått utgreid. Hadde vært fint om denne kommentaren forble privat og at du kan svare til min mail, eller på brev på bloggen.

kattalar@gmail.com

Klem

Allis

16.02.2011 kl.13:12

Ja dette er ingen lett situasjon og komme ut for, har diskutert dette med flere og de fleste sier leve livet på bånn gass.. feste-reise-oppleve osv... alså.. ting en bare må gjøre før en dør.. Uviktige ting som er helt hinsides i mine auger. Nei sier som deg.. tilstedeværelse i ord , tanker og handlinger hadde vert min første prio og.

Ha en fin fin dag videre

fivrel

16.02.2011 kl.14:36

Jeg har opplevd å stå nær et menneske som skulle dø og det endret ikke vedkommendes måte å leve på. Jeg hadde både ønske og håp om å komme nærmere denne personene i denne siste fasen av livet, men vedkommende døde som h*n hadde levd, like distansert og fraværende til de nærmeste. I ettertid har jeg forstått at det ville vært for tøft å åpne opp og slippe noen inn, det har jeg nå stor respekt for og det at denne personene holdt alle på avstand og hadde fokuset på praktiske og materielle ting handlet om at vedkommende skulle kjenne seg trygg. Det nære ble for sterkt og truende og slik kan det også være for noen.

Livet mitt som klarsynt.

16.02.2011 kl.14:45

fivrel:Det er det samme som jeg tenkte også,og nevner det som en grunn i kommentar lenger oppe.For meg og mange andre virker en slik holdning helt meninsløs,men som du sier kan det for noen bety trygghet.Jeg forstår det og respekterer det,men synest allikevel at det er meget trist.Hilsen synskepeggy.

Livet mitt som klarsynt.

16.02.2011 kl.14:52

Allis:Jeg både forstår og forstår ikke tanken,men fivrel kan være inne på noe i sin kommentar her.Det siste jeg ville gjort i en slik situasjon var å bestille meg sydenferie..for å si det sånn,allikevel forstår jeg at å ta et oppgjør med sitt liv kan være vanskeligt for mange og særlig for de mange som aldri før har hatt åpning for at det finnes noe mer enn stort hus,millioninntekter,flere biler osv...Jeg blei forskrekket av denne personens prioriteringer,jeg vet at slik tankegang er utbredt,men å snakke med en annen som har slike oppfatninger om livet gjør det mer virkelig og dermed mer sjokkerende.Hilsen synskepeggy.

Det er bare meg

17.02.2011 kl.09:27

Jeg har en bloggvenn som kunne trenge et smil, en oppmuntrende kommentar. Håper du kan! Bloggen heter "the0therside" (o'en er et nulltall). :)

Skriv en ny kommentar

Livet mitt som klarsynt.

Livet mitt som klarsynt.

53, Bergen

Jeg er klarsynt og har vært klarsynt hele livet.Jeg har en stor lidenskap for det åndelige og lever hver dag i takt med min egen åndelighet og i mitt eget tempo.Jeg er svært kritisk til det kommersielle alternative miljøet og mener at det alternative miljøet i alt for stor grad bidrar til at man får oppfatning av at åndelighet,klarsyn,healing og alt annet innen det åndelige er uoppnåelig for alle andre enn dem selv - det er det ikke,det er tilgjengelig for alle og det er helt gratis.Jeg håper at denne bloggen og mine erfaringer kan bidra til å lette litt på det mystiske sløret og at flere finner sin egen åndelighet og tar det store steget mot å våge å leve i den på sine egne betingelser og bare dem.Ett av mine mange motto i livet er det faktum at en person kan gjøre mye,en stor forskjell,hele forskjellen faktisk i en gitt situasjon og alle slike situasjoner må ønskes velkommen som det de er - gaver.Historien som fremdeles følger meg hver dag er historien om jenta,presten og sjøstjernen.Den enkle filosofien er så lett å følge og så sann. Ellers er jeg svært samfunnsengasjert,er interessert i det aller meste som skjer i verden og har en bestemt mening om mangt og mye. Hilsen synskepeggy.

Kategorier

Arkiv

hits