Mobbing.Hvem mobber ?

Man tror at mobbere er barn som i hovedsak er barn som selv har det vanskelig.Det kan selvfølgelig være riktig,da det ikke finnes en eneste regel uten unntak.At det er barn med ulik vanskelig bakgrunn som er en"typisk" mobber  er den vanlige oppfatningen og det er jeg ikke helt enig med.Jeg tror ærlig talt ikke det er så mange barn med vanskelig bakgrunn som mobber.Barn som er utsatt for overgrep,vold eller annen elendighet har det til felles at de gjør mye for ikke å skille seg ut,skaffe seg oppmerksomhet,ta lederskap og de liker ikke spørsmål eller fokus på sin person,det stemmer dårlig med "personligheten" til en mobber.

Oppfatningen av at det er barn som selv har det vanskelig som mobber,bør snarest slå store sprekker og bør tas ett solid oppgjør med,først da kan man komme mobbing til livs.

For noen år tilbake blei det gjort en uoffisiell undersøkelse,i regi av noen studenter,på en skole i området her.Undersøkelsen skulle først og fremst kartlegge hvem mobberne var og hvorfor man mobbet.I denne undersøkelsen konsentrerte man seg om jenter,men også noen gutter var tatt med.Resultatet var meget overraskende,både ventet og uventet.Undersøkelsen tok for seg barn i siste halvår på barneskolen og første halvår i ungdomskolen,barna blei fulgt i en periode på ett skoleår på to forskjellige skoler.

Det første man gjorde var å undersøke barnas hjemmeforhold.På denne skolen var det ett godt nettverk mellom foreldre,skole og foreldre og foreldre imellom,alle kjente alle.Det blei ikke funnet noe "galt" i noen av familiene som omfattet undersøkelsen,bortsett fra i to av familiene som sleit med litt ekstra "uregjerlige" barn som da selvsagt blei kalt for problembarn.I de to familiene var det forøvrig ingen andre avvik eller problemer.Det som også var overraskende og uventet (ut i fra vanlig oppfatning om mobbere) var at det faktisk  var de barna som blei kalt problembarn og som hadde problemer selv som trøstet og forsvarte de barna som blei mobbet når ingen andre brydde seg,det gjalt også guttene,de trøstet og forsvarte de også,tiltross for at de hadde det vanskelig selv.Imponerende og tankevekkende.Det viste at barna med problemer hadde samvittighet og empati,noe som tilsynelatende var helt fraværende hos de andre barna (mobberne).

Når mobberne blei spurt om hvorfor de mobbet hadde ingen av dem noe godt svar på det,det var bare noe de gjorde for moro skyld.Hva som utløste mobbingen kunne de heller ikke svare på,det kunne være alt fra hva de kalte dårlig hårfrisyre til et nytt klessplagg som ikke falt helt i smak hos enkelte,det kunne i det hele tatt bare dreie seg om bagateller.Mobbingen startet som oftest med bagateller for så å utarte seg og pågå i flere måneder og noen ganger år.

Ingen av barna som mobbet hadde bakgrunn fra hjem med vold,overgrep eller annen elendighet,så for disse barna var de umulig å bruke en dårlig oppvekst som unnskyldning for mobbingen.Det som også var oppsiktsvekkende og helt uventet i denne undersøkelsen var foreldres reaksjon når de blei konfrontert med at deres håpefulle var blandt mobberne.De skyldte på alle andre,forsvarte og bortforklarte sine egne barns adferd.Flere av foreldrene til mobberne ville rett og slett verken tro eller forholde seg til det.Det var overraskende,istedenfor å prøve å gjøre noe med det fornektet de det helt.

Denne undersøkelsen omfattet 110 barn.Mobbere,mobbeoffer og vitner til mobbing,alle var representert.Undersøkelsen var fra mitt ståsted ganske så troverdig.Om denne undersøkelsen bare så mye som skraper borti sannheten om mobbing og mobbere,er det på høy tid at man legger vekk oppfatningene og mytene om at mobbere kommer fra hjem med omsorgssvikt,overgrep,vold og annen elendighet.Å legge disse oppfatningene og mytene på hylla er alle tjent med i kampen mot mobbing.

Som sagt,ingen regel uten unntak,men jeg tror rett og slett ikke at unntakene er så mange som man vil ha det til å være.Det er nok,når alt kommer til alt,en bekvemmelig unnskyldning for å fortsette med å behandle mobberne med silkehansker.....

Hilsen synskepeggy.

 

14 kommentarer

anonym

25.09.2011 kl.11:03

Vet du hva min datter ble mobbet i flere år på skolen,det var en jentegjeng på tre,fire stykker som var pådriverne som alltid fikk flere med seg.Ingen vet hvorfor de mobbet og hvofor de hadde sett seg ut min datter til offer for mobbingen.

Jentene kom fra hjem der foreldrene fulgte opp,de var ikke overlatt til seg selv og ingen av dem hadde vært utsatt for noe galt.

Innlegget ditt får meg til og se mobbedebatten på en litt annen måte.Jeg er veldig enig i at det er lett å sette seg fast i gamle oppfatninger og myter.Undersøkelsen du reffererer til er nok mer representativ enn det mange er klar over.

Et kjempegodt innlegg fra deg dette.Og absolutt noe å tenke over for mange.

sol&måne

25.09.2011 kl.11:32

Jeg ble mobbet på skolen fra jeg gikk i andre klasse.Jeg er dyslektiker og har slit med det i hele mit liv.

Det var barna med problemer som støttet og hjelpte meg ingen andre brydde seg ikke lærerene heller.

lenamon

25.09.2011 kl.13:29

Du kan få sagt det Peggy!!!

Livet mitt som klarsynt.

25.09.2011 kl.13:37

lenamon:Takk så mye for det.Jeg synest det er på tide å tørre å ta bladet fra munnen - og tenke i andre baner.Kanskje man da kommer noen vei i bekjempelsen mot mobbing.

Hilsen synskepeggy.

Om det''unaturlige'' (osv)

25.09.2011 kl.13:47

Lese dette innlegget av meg. En ny opplevelse med ånder:)

http://mfncn.blogg.no/1316949655_ndene_prvede__dra_sje.html

dagbokpiken

25.09.2011 kl.18:51

For et fantastisk bra innlegg!

Selv har jeg opplevd overgrep, og jeg har alltid vært den personen som har trøstet og tatt mobbeofferne inn i varmen. På skolen var vi en gjeng, en liten gjeng, og når noen ble mobbet, var de alltd velkommen inn i vår lille gjeng. Jeg tror ikke at mobberne nødvendigvis har opplevd noe vondt, eller at de alle har det fælt, jeg tror rett og slett (som du skriver i dette innlegget) at de ikke vet hvorfor de mobber.

Jeg tror at mange mobbere gjør det for å komme seg høyere opp, kunne være den kule i kassen for å så dra med seg flere. Dette er selvfølgelig bare det jeg tror..

Jeg kjenner jeg blir irritert da de fleste sier at mobberne ikke har det greit.. Jeg tenker da: Hva fader, hvordan har mobbeofferet det da liksom... Det er ikke mobberne som skal få sympati, det er offerne!

Maria<3

25.09.2011 kl.18:53

Men det er jo faktisk ett STORT problem i hjemmet , når foreldrene driver total ansvars fraskrivelse for barna sine. Når dem ikke lærer barna og ta ansvar , ikke og måtte stå for de en sier og gjør så kan jo det bli ett problem for barna.

Om foreldrene er klar på hva som er akseptabel atferd og ikke , og slår hardt ned på negativ adferd, så ville jo situasjonen kunne vært annderledes med mobbingen.,

Om foreldrene ikke forholder seg til det, er det ansvarsfraskrivelse på de groveste , og dem lærer barna att de kan gjøre som de vil og lyve seg bort fra "problemene". Slike hjem ser jeg ikke på som problemfrie , for det er da ett stort avik i grense settingen , og fraskriver foreldrene alvorlige ting som mobbing , så tipper jeg opdragelsen ellersxer dårlig , selv om ting tilsynslatende kan se bra ut i hjemmet. er jo så viktig med tydelige voksne , som tidlig lærer barna skille mellom rett /galt , gjør ikke foreldrene dette så er jo det ett svik mot barna.

Men mobbing skal selvsagt slåes hadt nedpå, men jeg tror det er årsaker til att noen begynner mobbe og andre ikke , jeg tror forsatt att mye bunner i oppdragelse og en god barndom , og en god barndom består av grense setting, det er en kjempe stor del av foreldrerollen ....

Så jeg mener forsatt att mye hviler på foreldrene , barn er som leirklummper og man kan forme dem nesten til hva man vil , og man bør jo være bevisst på hvordan og hvem man ønsker barnet skal bli... men med foreldre som ike tar ansvar blir jo alt fort vanskelig , ting på taes tak i, handlinger må ha konsekvenser ...

mikaelsblogg

25.09.2011 kl.21:25

Veldig bra innlegg! Jeg har tro på at undersøkelsen var representativ for hvordan mobbing og mobbere er. Jeg mener lærerne og skolen må mer på banen for å bekjempe mobbing. Foreldrene er sjelden i nærheten av arenaen for mobbing, lærerne derimot er.

Livet mitt som klarsynt.

25.09.2011 kl.21:50

mikaelsblogg:Takk så mye.

Jeg tror også at denne undersøkelsen er representativ.Ang.at skolen og lærerne må mer på banen er helt riktig,de er der det skjer,men det er et sørgelig faktum at der møter man ansvarsfraskrivelse og feighet så det rekker.Mye av grunnen til det,som jeg har forstått det,er nettopp de mytene og oppfatningene som folk flest har av at mobberne er barn som har det så fryktelig vanskelig selv.Det blir for mye,rett og slett, for dem å ta tak i med en slik feiloppfatning av mobberen,da det krever (tror de) oppfølging og behandlingstilbud for mobberen og mobberens familie,for med den oppfatningen man har, så må det jo være noe galt med familien (som gjør at mobberen mobber)

Det er flere år siden denne undersøkelsen blei gjort (og jeg tror ikke at situasjonen har forandret seg vesentlig siden da)og jeg kom plutselig til å huske på den etter en kommentar fra "ida" under innlegget mitt "11 åring tok sitt eget liv".Etter den kommentaren måtte jeg bare skrive et innlegg om mitt syn på saken.

Hilsen synskepeggy.

Livet mitt som klarsynt.

25.09.2011 kl.21:56

Jenta som deler sine sterke or:Takk skal du ha,det skal jeg lese.

Hilsen synskepeggy.

Livet mitt som klarsynt.

25.09.2011 kl.22:43

dagbokpiken:Du har helt rett i det du skriver her,det du skriver var også en av konklusjonene i undersøkelsen jeg refererer til i innlegget mitt.

Du har så rett og jeg er så enig i at det IKKE er mobberne som skal ha sympatien,det er på tide å slutte med å gi dem den.Det var grunnen til at jeg skreiv dette innlegget.

Masse lykke til videre.Hilsen synskepeggy.

Livet mitt som klarsynt.

25.09.2011 kl.22:56

sol&måne:Huff,alle mobbehistorier er triste,så også din.

Jeg vet at du ha rett i at det er de barna som selv har problemer som stiller opp for andre som har det vanskelig.Og det er en god ting,det viser at disse barna har beholdt det viktigeste i livet, nemlig omtanke for andre og empati.Man kommer meget langt med de egenskapene,ofte lenger enn med formell kompetanse til og med.

Lykke til.Hilsen synskepeggy.

Livet mitt som klarsynt.

26.09.2011 kl.09:48

Maria:Jeg er helt enig med deg,mye (og mer) ansvar for barnas adferd hviler på foreldrene.Men når det er sagt,må jeg si at når det gjelder mobbedebatten får man så mange signaler fra øvrig samfunn,helt ned til barnrhagestadiet,om at slikt har nulltolleranse,at om foreldrene forsømmer seg kan ingen unngå å få det med seg.

Det påfallende i denne undersøkelsen er at de "vanligste" problemene man ser etter hs mobbere,vanskelig barndom pga rus,omsorgssvikt,vold osv var helt fraværende i familiene til barna som er representert i undersøkelsen,men da man begynte å gå litt mer i dybden fant man problemer allikevell,i form av total likegyldighet,mangel på folkeskikk,mangel på tilstedeværelse,fornektelse osv hos foreldrene.Og det viser seg at det er et stort problem.Jeg vil si det så sterkt at likegyldigheten,fornektelsen og fravær av opplæring i vanlig høflighet fra foreldrene ER omsorgssvikt,ganske grov omsorgssvikt også.

Takk så mye for en,som alltid,god kommentar.Hilsen synskepeggy.

Iceman

28.09.2011 kl.14:46

Hei Synskepeggy! :-)

Enig i at undersøkelsen er representativ. Er også enig med Maria og andre som har kommentert her. Det meste er sakt i deres kommentarer...

Både foreldre og skole må ta annsvar for å komme mobbingen til livs...og at det er mobberne som må til "pers", ikke offeret- slik jeg desverre har sett flere eksempler på.

Skriv en ny kommentar

Livet mitt som klarsynt.

Livet mitt som klarsynt.

53, Bergen

Jeg er klarsynt og har vært klarsynt hele livet.Jeg har en stor lidenskap for det åndelige og lever hver dag i takt med min egen åndelighet og i mitt eget tempo.Jeg er svært kritisk til det kommersielle alternative miljøet og mener at det alternative miljøet i alt for stor grad bidrar til at man får oppfatning av at åndelighet,klarsyn,healing og alt annet innen det åndelige er uoppnåelig for alle andre enn dem selv - det er det ikke,det er tilgjengelig for alle og det er helt gratis.Jeg håper at denne bloggen og mine erfaringer kan bidra til å lette litt på det mystiske sløret og at flere finner sin egen åndelighet og tar det store steget mot å våge å leve i den på sine egne betingelser og bare dem.Ett av mine mange motto i livet er det faktum at en person kan gjøre mye,en stor forskjell,hele forskjellen faktisk i en gitt situasjon og alle slike situasjoner må ønskes velkommen som det de er - gaver.Historien som fremdeles følger meg hver dag er historien om jenta,presten og sjøstjernen.Den enkle filosofien er så lett å følge og så sann. Ellers er jeg svært samfunnsengasjert,er interessert i det aller meste som skjer i verden og har en bestemt mening om mangt og mye. Hilsen synskepeggy.

Kategorier

Arkiv

hits