Triste greier - men sånn er det !

Og det er bare å forholde seg til det !

Tiden går fort og til våren står jenta konfirmant.Mora har så vidt begynt å tenke på forberedelser til den store begivenheten.Jenta og mora har snakket endel om hvordan dagen skal feires,hvem som skal inviteres osv.Begge to er stort sett enige om hvordan selve feiringen skal foregå,men stridighetene består i hvem som skal få invitasjon - og hvem som ikke skal få det,og mora innser at uenigheten om dette kan bli et problem.Hvem skal man egentlig ta hensyn til på slike dager.I utgangspunktet er det jentas dag,og hennes meninger bør derfor tas på største alvor.

Jenta er helt klar på at hun ikke vil invitere noen fra farsiden til sin konfirmasjonsfeiring.Mora forstår det meget godt,men har allikevel prøvd å få jenta til å gi etter og forandre mening i saken.Problemet med det er bare at mora vet at jenta har mer enn gode grunner for å innta en slik holdning.Ingen fra den farsiden har noensinne brydd seg om henne,ikke som de har vist henne.De har ikke fulgt henne opp på noen måte,de har i det hele tatt ikke brydd seg om noe som har med henne å gjøre,aldri ringt til henne bare for å slå av en prat og kanskje vist litt interesse for hvordan det går med henne og aldri tatt iniativ til noe som helst overfor henne.Det er jo mulig at de har brydd seg,men i så fall har de hatt en meget merkelig og distansert måte å vise det på og slik måte overbeviser ikke noen og iallefall ikke jenta.Nå er det jentas tur til å markere det de alltid har markert overfor henne - hun vil rett og slett ikke ha noe med noen av dem å gjøre.Jenta mener at de har hatt nok av sjanser,alle sammen.

I det siste har det også skjedd flere ting som støtter jentas oppfatning og avgjørelse.På bursdagen hennes fikk hun en telefon med informasjon om at hun måtte gå i postkassen og finne bursdagspresangen sin der.Man hadde så fryktelig dårlig tid at man rakk ikke å stikke innom for å si hei,beklager..Jenta reagerte på det som hun reagerer på alt som kommer fra den kanten."Ja,ja,sånn er det".Og ferdig med det !Allikevel er det noen ting jenta reagerer litt ekstra på,rett og slett fordi at hun ikke forstår det,som at alle "nyheter" både glade og mindre glade,hyggelige og koselige hilsninger til øvrige søsken - bare aldri til henne - finner hun å lese på facebook.Skulle tro at noen gjorde det med hensikt,minne henne på og gni det inn litt ekstra...Det hadde kostet sånn ca ett tellerskritt og noen få ord å ringe henne med "gladnyheten" om at hun faktisk skal bli tante om ikke lenge,men,selvsagt,som alltid,ikke ett ord,man tar seg ikke tiden og bryet med det.Jentas reaksjon på det var"Og jeg som er så glad i barn - kunne godt ha fått visst det"Det var det,hun har kommet over det også.Jenta forholder seg til det som at "offesielt" vet hun ingenting om det.Alt sammen er med på å forsterke jentas oppfatning ytterligere om at hun ikke er inkludert i noen sammenhenger i den familien der.

Man er forbi det stadiet,når jenta er på vei inn i de voksnes rekker,å tro at det er det man sier som betyr noe.Det er det man ser andre (også familiemedlemmer) gjøre som betyr noe når barnet har kommet i den alderen.Og man innser det vel selv også,derfor kanskje den totalt fraværende interesse og kontakt,sjansene og toget har forlengst gått..Jenta har i grunnen slått seg til ro med situasjonen,og etter år med forsikringer,både fra mora og andre som har inkludert henne i sitt liv,om at ingenting er hennes skyld, har hun akseptert tingenes tilstand som de er.

Men man sitter jo med et stort dillemma som må vurderes nøye.Skal man ta hensyn til jenta og hennes meget gode grunner for hva hun mener om saken ? Eller skal man gå mot jentas egne ønsker og gjøre det "rette" og invitere uansett ? Da selvsagt med sjanse for at man da takker nei eller rett og slett ikke møter opp,og om så skulle skje,er ikke det å legge enda flere bekreftelser på jenta som jo har mer enn nok av bekreftelser fra før ?Og om man inviterer,er man da "forpliktet" til å invitere evt.kone til far,som jenta selv aldri engang har sett ? Huff,mye å tenke på og man prøver å gjøre det rette.Hadde man bare visst hva som er det rette !!

---------------------------------------------

Ved en seinere anledning skal mora ta for seg og skrive litt om arveloven som sier at om barnet dør har begge foreldre rett på halvparten hver av evt.formue,forsikringsutbetalinger osv.selv om den ene av foreldrene kanskje aldri har sett barnet engang.Og om ikke foreldre krever sin del av arv,kan halvsøsken kreve sin fars halvpart som del av sin farsarv.Den situasjonen kunne mora lett ha havnet i om det ikke hadde vært for moras advokat som var våken når han skulle være våken.Den delen av arveloven bør snarest revurderes,da loven blei laget ut i fra en helt annen familiestruktur og som man stort sett ikke finner i noen familier i dag.

Tenkte også,ved en seinere anledning å skrive litt om hvorfor det er så viktig for mora å ha sikret seg på alle bauger og kanter når det gjelder evt.verge for jenta og forvalter av jentas formue (som ikke er ubetydelig).Hvem som kan få tilgang til den og hvem som absolutt ikke kan få tilgang til den - eller jenta,om noe skulle skje med mora.Viktige saker som alle som er i aktuelle livssituasjoner bør gjøre seg sine tanker om og gjøre noe med.Det handler tross alt om å sikre og påvirke sine barns fremtid på best mulig måte.

                                                       Hilsen synskepeggy.

 

 

8 kommentarer

Godt jobba

04.10.2011 kl.13:44

Ære være deg som tar opp så alvorlige og aktuelle tema.Ett kjempebra innlegg fra deg igjen som bør få noen og enhver til å tenke.

Personlig mener jeg pga.jentas situasjon at hun får ta den endelige beslutningen i denne saken.

Stakkars,stakkars jente.

Livet mitt som klarsynt.

04.10.2011 kl.13:57

Godt jobba:Takk så mye.

Jeg forstår jenta godt,som sagt, og jeg har gjort meg opp en mening,men i frykt for å påvirke i "gal" retning velger jeg å holde meningen min for meg selv en stund til.

ha en fin dag.Hilsen synskepeggy.

Marianne B.

04.10.2011 kl.14:08

Ja dette er ikke noen enestående situasjon, dessverre. Jeg mener helt klart at jenta sin vilje får råde på en sånn dag. Det er hun som skal stå i fokus og jeg tenker at uansett om de dukker opp eller ei så vil hun jo ikke ha de der. Håper dere finner en "grei" løsning. Stooor klem til mammaen og jenta!

Allis

04.10.2011 kl.14:44

Dette innlegget er som tatt ut av våres hverdag. Har vert igjennom alle disse stadiene med jenta mi, og til hennes konf, var ingen fra fars siden tilstede. De har ikke engang brydd seg med og sende en aldri så liten hilsen til ho når ho vart (og er fortsatt) alvorlig sjuk som 17 åring (hjerteinfarkt-blodpropp i lunger,hovedpulsåre osv.) og vi ikke visste om ho kom til og overleve.. Ho og broren mistet jo ikke bare faren som døde når ho var 9 år. har nesten ikke ord for sånne ting.. arrrg. så ja.. det du skriver om her har vi følt (og føler fortsatt ) på kroppen vi og. Det beste er å la jenta ta alle avgjørelser. Off vart litt rotete skreve, men vart så opprørt av innlegget ditt.

Ha en fin dag videre

Livet mitt som klarsynt.

04.10.2011 kl.14:50

Marianne B.:Hei igjen.

Jeg har forstått at det ikke er en enestående situasjon.Og det burde ikke være noe å tenke på til slike høytider når man ikke har hatt noe slags form for kontakt ellers.Men det er nå rart med det,man blir litt påvirket av alle andre som mener seg å vite hva man bør gjøre.

Jeg fikk et godt råd som jeg har tenkt å følge og det er at om man vil ha en peikepinn på hvem man skal invitere eller ikke, kan man se på hvordan evt.fadder(e) fra farssiden har oppfylt sine fadderforpliktelser,har de ikke det så har ikke vi noen forpliktelse overfor dem heller ang.invitasjon til konfirmasjon.Jeg syntest det var fornuftig, og nå har det seg slik at far til jenta faktisk er fadder på jenta (bar henne til dåpen),men det er jeg sikker på at han har glemt for lenge siden,antakelig da han gikk ut kirkedøra,så.....

Stor klem til deg også.Hilsen synskepeggy.

Livet mitt som klarsynt.

04.10.2011 kl.14:59

Allis:Heisann,Allis.

Nei,det er ikke rotete skrevet,jeg forstår godt at dere har en enda mer tragisk situasjon enn vi har.

Til daglig går det veldig greit hos oss,men det er når jul/bursdag og nå konfirmasjon er samtaleene at disse spørsmålene melder seg.

I forhold til din historie er jo våre "problemer" bare "barnematen".Men det skal uansett gå greit,tror jeg,samme hva vi velger å gjøre.

Jeg tror det er lurt,ja,å følge dine råd og la jenta ta alle avgjørelser.Hun kjenner ikke disse menneskene og forholder seg ihvertfall ikke til dem som sine familiemedlemmer.

Ha en fin dag videre,du også,Allis.Hilsen synskepeggy.

04.10.2011 kl.22:57

Trist for jenta å oppleve avvisning fra de som skulle vært hennes nærmeste, og sårt for en mor å se at hennes barn har det vondt uten å kunne gjøre noe til eller fra.

Konfirmasjonen er en stor dag for jenta, en dag hun vil huske på godt og vondt. Jeg tror derfor det er viktig at hun selv bestemmer hvem hun vil invitere, og at hun tenker veldig nøye gjennom det før hun tar en avgjørelse.

Klem til mor og datter!

Livet mitt som klarsynt.

06.10.2011 kl.13:40

Anonym:hei igjen.

Du har så rett,det er trist for jenta,men det kunne vært verre.Forholdene har alltid vært slik de er,hun har vokst opp med det slik.Det hadde vel vært verre for henne om hun hadde kjent noen av dem personlig,eller om forholdene hadde inntruffet på et seinere tidspunkt.

Du kan lese mer om bakgrunnen for innlegget og vår diskusjon i innlegget "En evig konflikt",det ligger i arkivet fra 11.februar 2011,om du vil.der har jeg skrevet litt om historikken så langt.

Jeg tror jeg går for rådene jeg har fått her i kommentarfeltet og lar jenta bestemme.Det virker fornuftig på meg og det er tross alt hennes dag.

Klem til deg også.Hilsen synskepeggy.

Skriv en ny kommentar

Livet mitt som klarsynt.

Livet mitt som klarsynt.

53, Bergen

Jeg er klarsynt og har vært klarsynt hele livet.Jeg har en stor lidenskap for det åndelige og lever hver dag i takt med min egen åndelighet og i mitt eget tempo.Jeg er svært kritisk til det kommersielle alternative miljøet og mener at det alternative miljøet i alt for stor grad bidrar til at man får oppfatning av at åndelighet,klarsyn,healing og alt annet innen det åndelige er uoppnåelig for alle andre enn dem selv - det er det ikke,det er tilgjengelig for alle og det er helt gratis.Jeg håper at denne bloggen og mine erfaringer kan bidra til å lette litt på det mystiske sløret og at flere finner sin egen åndelighet og tar det store steget mot å våge å leve i den på sine egne betingelser og bare dem.Ett av mine mange motto i livet er det faktum at en person kan gjøre mye,en stor forskjell,hele forskjellen faktisk i en gitt situasjon og alle slike situasjoner må ønskes velkommen som det de er - gaver.Historien som fremdeles følger meg hver dag er historien om jenta,presten og sjøstjernen.Den enkle filosofien er så lett å følge og så sann. Ellers er jeg svært samfunnsengasjert,er interessert i det aller meste som skjer i verden og har en bestemt mening om mangt og mye. Hilsen synskepeggy.

Kategorier

Arkiv

hits