Hvem kan forstå det ?

Dette er en verden og en livsstil det er spennende å endelig få vite litt mer om.Alle burde ta seg tiden til å prøve å forstå disse flotte folkene litt bedre.Jeg kan ikke hjelpe for det,jeg er skikkelig stolt av dem og jeg forstår holdning,tanker,intensjon og livsstil veldig godt og jeg applauderer den,jeg tror i det store og hele at den er meget sunn,faktisk, og at  alle har noe viktig å lære her..

 

Emil Johansen beskriver hvordan en såkalt emosjonell debriefing foregår.

 

Slik foregår en emosjonell debriefing

Slik skildrer Emil Johansen en såkalt "emosjonell debrief", etter kamp på liv og død i Afghanistan.

Akkurat i denne situasjonen, umiddelbart etter en kamp på liv og død, har ingen norske medier fulgt norske soldater. Slik gir Emil Johansen et innbilkk i en såkalt emosjonell debriefing:

«Den påfølgende emosjonelle debriefingen er den viktigste for laget. Hvert individ kan oppleve seansen forskjellig. Uansett hvilket syn hver enkelt har på det man har opplevd, så er det viktig at alle deltar. Det er hver enkelts pliktsom lagsmedlem. Er du ikke villig til å dele noe, skaper du også usikkerhet innad i laget. Din makker skal vite at han skal kunne prate med deg om det skulle være noe.

Alt av notatblokker og journaler legges vekk. Hver mann forteller etter beste evne om sin opplevelse av situasjonen. Det omhandler følelser knyttet til det å nesten bli drept eller såret, frustrasjon over ting som ikke fungerte, opplevelser av å ha drept noen eller lemlestet noen, sivile fanget i kryssilden, generell frykt og mestring. Mange ting oppleves likt, men noe oppleves også veldig forskjellig.

Hvis noen utenfra, uten situasjonsforståelse, hadde vært flue på veggen og fått med seg noe av det som fortelles, kunne de blitt sjokkert. Latter og glede over det å lykkes med å ta ut en fiende, eller sorg fordi du kanskje bommet eller ikke fikk skutt, kan misforstås av utenforstående og sikkert fortone seg som ren galskap. For en kriger er det helt naturlig. Alle vil bidra og alle vil vinne kampen.

Ingenting i meg ville gråte. Kroppen ville ikke ta inn over seg sorgen over det som faktisk hadde skjedd. Tre ting sto i hodet på oss: Å få ut vraket, få tatt fienden - og egen overlevelse. Jeg kan forstå at krigsforbrytelser skjer som en konsekvens av sinne og behov for hevn etter å ha tatt tap. Den enkelte soldat har ansvar for at det ikke skal skje, men det er også et ansvar jeg som leder måtte være ekstra bevisst på.»

Slik skildrer Emil Johansen en situasjon der han er presset til det ytterste, i strid i Afghanistan:

«Hvert steg er seigt, og jeg merker at den skuddsikre vesten presser på lungene og gjør at jeg ikke klarer å puste helt inn. Det er tungt. Jeg er så tørr i munnen av dehydrering at det knaser når tungen treffer ganen. Men jeg kan ikke stoppe, bare fortsette til jeg er tilbake hos resten av troppen, klar til å støtte med ild».

Emil Johansen forteller at det var ham som under forberedelser i Telemark bataljon-leire rundt Elverum at han fikk ideen til kampropet "Til Valhall". På forhånd hadde kompanisjefen Rune Wenneberg innført ropet "orrah", hentet fra hans offisersutdanning i USA. Mek 4, avdelingen som senere skulle bli intervjuet av mannebladet Alfa og skape forsvarsdebatt hjemme i Norge, innførte å rope "orrah" ved starten på hvert angrep, uansett øving eller krig.

Slik beskriver han scenen da ropet ble benyttet i Afghanistan, scenen som ga offiseren Rune Wenneberg tilnavnet "Major Valhall" og som fikk stor oppmerksomhet i norske medier.

"Til Valhall!!". "Orrah!!" fra 160 menn og kvinner forplantet seg som et ekko som sikkert kunne høres inn til Ghowrmach. Dette gjentok vi tre ganger, samtidig som vi løftet geværene våre i luften.

En fantastisk følelse bredde seg rundt i kroppen der jeg sto sammen med 160 våpenbrødre som nå var klare til å ofre liv og lemmer for å gjennomføre dette angrepet sammen. Nå skulle vi knuse fienden og jage dem bort fra denne dalen.

 Fulle av selvtillit gikk vi ned til kjøretøyene våre, klare til å møte det som måtte komme.

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Livet mitt som klarsynt.

Livet mitt som klarsynt.

53, Bergen

Jeg er klarsynt og har vært klarsynt hele livet.Jeg har en stor lidenskap for det åndelige og lever hver dag i takt med min egen åndelighet og i mitt eget tempo.Jeg er svært kritisk til det kommersielle alternative miljøet og mener at det alternative miljøet i alt for stor grad bidrar til at man får oppfatning av at åndelighet,klarsyn,healing og alt annet innen det åndelige er uoppnåelig for alle andre enn dem selv - det er det ikke,det er tilgjengelig for alle og det er helt gratis.Jeg håper at denne bloggen og mine erfaringer kan bidra til å lette litt på det mystiske sløret og at flere finner sin egen åndelighet og tar det store steget mot å våge å leve i den på sine egne betingelser og bare dem.Ett av mine mange motto i livet er det faktum at en person kan gjøre mye,en stor forskjell,hele forskjellen faktisk i en gitt situasjon og alle slike situasjoner må ønskes velkommen som det de er - gaver.Historien som fremdeles følger meg hver dag er historien om jenta,presten og sjøstjernen.Den enkle filosofien er så lett å følge og så sann. Ellers er jeg svært samfunnsengasjert,er interessert i det aller meste som skjer i verden og har en bestemt mening om mangt og mye. Hilsen synskepeggy.

Kategorier

Arkiv

hits