Trappen i min bestemors hus !

I min bestemors hus er det en trapp opp til andre etasje,midt i trappen er det et vindu og der i trappen,i vinduskarmen satt jeg ofte da jeg var barn.Det var dit alle mine venner,synlig for meg,usynlig for alle andre,kom til meg for snakke med meg,trste meg og lre meg om livet.Jeg kunne sitte der i timesvis,jeg snakket med dem og jeg sang for dem,de var mange og de kom alltid,de var alltid til stole p.

Da jeg var barn ca midten/slutten av sekstitallet var det ikke lett leve med "overnaturlige" evner,det blei som regel blankt avvist,snakket bort eller rett og slett ignorert.Man blei sett p som litt skummel,man flte at andre var litt redd og det skapte en stor avstand til barnet som ikke skulle ha vrt der,selv fra den nrmeste familie.Jeg skjnte ikke helt selv hva som "var i veien" med meg,men jeg flte motvilje fra omgivelsene mine daglig.Da var vennene mine i trappen god ha,de visste hvordan det var,de forsto alt og de var de eneste som fikk vite hvordan jeg egentlig hadde det.

Jeg visste at jeg hadde et valg,men jeg kunne ikke f meg til snu ryggen til og benekte for hvem jeg var og evnene jeg hadde ftt,jeg visste at det var en gave selv om gaven til tider var umenneskelige bre med seg for ei lita jente.Jeg ville ikke svikte vennene mine og jeg ville iallefall ikke svikte meg selv.Mine venner forsto alt dette og de fikk meg til forst at jeg kunne komme til dem nrsomhelst,men ikke til andre venner og familie rundt meg.Det frte til at jeg tilsynelatende holdt ting for meg selv og tilsynelatende mer eller mindre hadde lagt evnene mine bak meg.Men,det var bare tilsynelatende,mine usynlige venner og jeg visste bedre.

I mange r gikk jeg til trappen ved behov og det skjedde aldri at jeg kom dit uten at det var venner der for ta i mot meg og var klar for hre...

Etter som rene gikk, blei jeg mer sikker p meg selv,hvem og hva jeg var,lrte meg vre stolt av det og,ikke minst,vissheten om at mine usynlige venner var med meg overalt hvor jeg var, blei beskene i trappen sjeldnere og sjeldnere,jeg hadde ganske enkelt ikke behov for oppske trappen og vennene mine der mer,de kom nr jeg ba dem om det uansett hvor jeg var.

Jeg har ikke s mange klare minner fra barndommen,men avgjrende yeblikk,som har gjort meg til den jeg er,husker jeg som om det var i gr,helt fra tidlig alder.

Jeg har ftt hjelp hele livet,og de som hjelper meg viser seg fra tid til annen for bekrefte sitt nrvr,man fr nemlig ikke bare gaven ut av det bl,det kreves,til tider,tilsynelatende svrt mye,man lrer seg bruke dem slik de skal brukes allerede fr man fr dem.Det er svrt viktig for hjelpere,guider og usynlige venner formidle det faktum at man fr det ene lenge fr man fr det andre.

For noen r siden,like fr min mor dde fikk jeg en bekreftelse fra henne,som jeg egentlig har visst hele livet og det har krevd bde mot og viljestyrke ikke fle seg sveket da hun sa "jeg vet at du aldri har vrt s aleine som det har sett ut for at du har vrt." Det er ikke lenge siden det gikk opp for meg at min mor kanskje forsto at hun mtte "holde seg unna",at det var meningen at jeg skulle klare den delen av livet selv,kanskje hennes usynlige venner hadde bedt henne om det.Det er ikke en umulig tanke,det er jo mange ting i livet man kan se tilbake p og vite med absolutt sikkerhet :

"Hadde det ikke vrt for ting som skjedde,s hadde ikke ting blitt som det har blitt".

Nr jeg n ser tilbake p livet og livserfaringene vokser og blir strre,blir de ordene bare mer og mer sanne for meg.

Hilsen synskepeggy.

6 kommentarer

jorunn

06.02.2014 kl.14:41

S fint lese.

Livet mitt som klarsynt.

06.02.2014 kl.14:53

jorunn: Hei,hei :)
Det er fint (og litt trist) tenke tilbake p ogs :)
Hilsen synskepeggy.

loneoien

06.02.2014 kl.14:57

Det var en fin tekst! Men ogs trist

Livet mitt som klarsynt.

06.02.2014 kl.15:03

loneoien: Hei,hei :)
Jeg fler faktisk med jenta,n som historien finnes lese,selv om jenta er meg selv.
Historien er trist,men den har ogs vrt ndvendig leve,jeg ser det helt klart n...
Hilsen synskepeggy.

lulltove

06.02.2014 kl.19:31

Vemodig! Jeg kan kjenne meg igjen selv om mine "imaginre" venner mest sannsynlig var av et annet format.......

Livet mitt som klarsynt.

06.02.2014 kl.19:55

lulltove: Hei,hei :)
Det er egentlig litt rart dette her,for det frste er dette et av mange av mine innlegg som har " skrevet seg selv" og da jeg leste det etterp flte jeg veldig med jenta og for det andre syns jeg ogs at det er vemodig lesing.Det er jo om meg selv,men jeg har aldri tenkt p det p denne mten fr....
Hilsen synskepeggy.

Skriv en ny kommentar

Livet mitt som klarsynt.

Livet mitt som klarsynt.

54, Bergen

Jeg er klarsynt og har vrt klarsynt hele livet.Jeg har en stor lidenskap for det ndelige og lever hver dag i takt med min egen ndelighet og i mitt eget tempo.Jeg er svrt kritisk til det kommersielle alternative miljet og mener at det alternative miljet i alt for stor grad bidrar til at man fr oppfatning av at ndelighet,klarsyn,healing og alt annet innen det ndelige er uoppnelig for alle andre enn dem selv - det er det ikke,det er tilgjengelig for alle og det er helt gratis.Jeg hper at denne bloggen og mine erfaringer kan bidra til lette litt p det mystiske slret og at flere finner sin egen ndelighet og tar det store steget mot vge leve i den p sine egne betingelser og bare dem.Ett av mine mange motto i livet er det faktum at en person kan gjre mye,en stor forskjell,hele forskjellen faktisk i en gitt situasjon og alle slike situasjoner m nskes velkommen som det de er - gaver.Historien som fremdeles flger meg hver dag er historien om jenta,presten og sjstjernen.Den enkle filosofien er s lett flge og s sann. Ellers er jeg svrt samfunnsengasjert,er interessert i det aller meste som skjer i verden og har en bestemt mening om mangt og mye. Hilsen synskepeggy.

Kategorier

Arkiv

hits